Det første en teppeselger gjør, er å snu teppet. Baksiden er fasiten: der ser du hver enkelt knute som en liten firkant, du ser hvor tett de sitter, og du ser om mønsteret er like tydelig bakfra som forfra. Er baksiden en jevn, glatt flate uten synlige knuter, er teppet vevd av en maskin.
Denne artikkelen handler om håndverket. Skal du faktisk kjøpe, med prisnivå, frakt, toll og hvordan du unngår å bli lurt, ligger det i teppekjøp i Tyrkia.
Kelim og halı er to forskjellige ting
En kelim har ingen luv. Den er flatvevd, slik at renningen dekkes helt av innslagstrådene, mønsteret er det samme på begge sider, og teppet er tynt og lett. Fordi fargefeltene lages ved at innslaget snur der fargen slutter, oppstår det små slisser mellom feltene, og det er derfor kelimmønstre nesten alltid er geometriske. Diagonaler går fint. Runde former gjør det ikke.
Et halı er knyttet. Rundt hvert par renningstråder bindes en ullknute, som klippes av og danner luven. Det tar mye lengre tid, det gir langt flere fargemuligheter, og resultatet er tykt og tungt.
Ved siden av disse finnes mellomformer: cicim, zili og sumak, der ekstra tråder legges over eller vikles rundt vevet slik at mønsteret står opp fra flaten nesten som broderi. Sumak kjennes igjen på de tette, skrå ryggene på forsiden og trådendene som henger løst bak.
Knuten
Det finnes to hovedknuter i den orientalske teppeverdenen. Den tyrkiske, også kalt Gördes-knuten, er symmetrisk og legges rundt to renningstråder. Den persiske, Senneh-knuten, er asymmetrisk og går helt rundt den ene tråden og bare halvveis rundt den andre.
I praksis betyr det at tyrkiskknyttede tepper er litt mer slitesterke, mens persiskknyttede kan gjengi finere detaljer. Tettheten måles i knuter per kvadratdesimeter eller per kvadrattomme, og spennet er enormt: en grov landsbyull kan ha noen få hundre knuter per kvadratdesimeter, mens et fint silketeppe kan ha mange tusen.
Regn i tid i stedet, så blir det forståelig. En vever knytter i størrelsesorden noen tusen knuter på en arbeidsdag. Et knyttet ullteppe på to kvadratmeter er derfor flere måneders arbeid for én person, og et fint silketeppe kan være et år eller mer. Det er dette som ligger i prisen, og det er derfor et ekte håndknyttet teppe aldri blir billig.
Ull, bomull og silke
Kombinasjonen av materialer forteller hvor teppet er laget og hva det er verdt.
- Ull på ull. Både renning og luv i ull. Den klassiske landsbyvarianten, mykere og litt ujevn i formen.
- Ull på bomull. Bomullsrenning gir et stivere og mer nøyaktig teppe, og er standard i verkstedsproduksjon.
- Silke på silke. Det fineste og dyreste, med Hereke ved Marmarahavet og Kayseri som de kjente stedene.
- Mercerisert bomull. Selges av og til som kunstsilke og glinser nesten like fint. Det er ikke svindel så lenge det sies tydelig, men prisforskjellen skal være stor.
Fargene er en historie for seg. Tradisjonelt kommer rødt fra krapprot, blått fra indigo, gult fra kamille eller løkskall, brunt fra valnøttskall og svart fra jern og eikegalle. Kjemiske farger tok over på slutten av 1800-tallet, og fra 1980-tallet ble plantefargingen gjenopplivet gjennom prosjekter i Vest-Anatolia der landsbykvinner både farger og vever selv.
Et tegn du kan lete etter er abraş: horisontale striper der fargen skifter litt i nyanse fordi garnet kommer fra ulike fargebad. På et maskinteppe er det en feil. På et håndlaget teppe er det et bevis, og kjennere setter pris på det.
Motivene
Mønstrene er ikke pynt. De er et språk som ble brukt av kvinner som i mange tilfeller ikke kunne skrive, og de samme figurene går igjen fra Balkan til Sentral-Asia.
- Elibelinde, en stilisert kvinneskikkelse med hendene i siden, står for fruktbarhet og morskap. Det vanligste motivet av alle.
- Koçboynuzu, værhorn, står for styrke og mannlighet.
- Göz, øyet, skal avverge misunnelse, på samme måte som glassperlen i artikkelen om nazar.
- Su yolu, vannveien, er en bølgelinje som står for liv og overflod.
- Livets tre forbinder jord og himmel og finnes i utallige varianter.
- Mihrab, en spiss nisje i den ene enden, viser at teppet er et bønneteppe. Nisjen peker mot Mekka når teppet legges riktig.
Vær litt kritisk til fortellingene i butikken. Noen selgere leser motivene som et brev fra en ung kvinne om hennes savn og forlovede, og det er en fin historie, men den er sjelden dokumenterbar. Det som er sikkert, er at figurene er gamle og at betydningene varierer mellom regioner.
Hvem som vever, og hvorfor det blir færre
Veving har tradisjonelt vært kvinnearbeid, utført hjemme på en loddrett vevstol mellom andre gjøremål, og kunnskapen har gått fra mor til datter uten skriftlige mønstre. Et landsbyteppe var ikke et kunstverk. Det var gulvvarme, medgift og oppsparte penger i én og samme gjenstand, og det kunne selges når året ble dårlig.
Den økonomien finnes knapt lenger. Maskinvevde tepper tok markedet, unge kvinner tar utdanning og lønnsarbeid, og timelønnen ved en vevstol står ikke i forhold til noe. Resultatet er at de fleste som fortsatt vever på gamlemåten er godt over femti, og at ekte, nye landsbytepper blir stadig sjeldnere og dyrere. Mye av det som selges som nytt håndknyttet i dag, er produsert i verksteder, i Tyrkia eller i naboland lenger øst.
Regionene
| Område | Kjent for |
|---|---|
| Uşak | Store, gamle tepper i rødt og blått. Går igjen i europeiske malerier fra renessansen. |
| Milas og Bergama | Egeerhavskysten. Varme jordfarger, kraftige geometriske felt. |
| Konya | Et av de eldste sentrene. Lyse bønnetepper og tykk ull. |
| Hereke og Kayseri | Silke, høy knutetetthet, ofte hoffmotiver fra osmansk tid. |
| Döşemealtı | Nord for Antalya. Robuste ulltepper i mørke farger. |
| Van og Hakkâri | Kelimer fra sørøst, kraftige farger og strengt geometriske mønstre. |
Der du kan se det bli gjort
Mange busstopp på rundreiser går til et «teppekooperativ» med noen kvinner ved vevstolen i inngangspartiet og en salgssal bak. Demonstrasjonen er ekte nok, og du lærer noe av å se knuten bli lagt. Bare vær klar over at guiden får provisjon, og at prisene på slike steder er satt deretter. Les prutting på basaren før du havner i den samtalen.
Vil du se de virkelig gode teppene uten å bli solgt noe, finnes det museer. Teppemuseet i Istanbul ligger i den gamle paviljongen ved Den blå moské og viser gamle moskétepper, og samlingene i Museet for tyrkisk og islamsk kunst rett ved hippodromen har fragmenter som er flere hundre år gamle. I Grand Bazaar kan du se hundrevis av tepper på en time, uten å måtte kjøpe noe, hvis du sier tydelig fra at du bare ser.
Håndknyttet eller maskin
Fire raske kontroller holder som regel:
- Snu teppet. Er knutene synlige som små ruter bak, og er mønsteret nesten like klart som foran?
- Se på frynsene. På et håndlaget teppe er frynsene enden av renningstrådene og henger naturlig sammen med teppet. Er de sydd på i en kant, er teppet maskinvevd.
- Se etter små uregelmessigheter. Perfekt symmetri over hele flaten er et maskintegn.
- Bøy teppet. Håndknyttet ull er mykt i baksiden, maskinvare har ofte en stiv, limt bakside.
Et maskinvevd teppe er ikke en dårlig vare. Det er en helt grei gulvduk til hytta, og det koster en brøkdel. Problemet oppstår bare når det selges som noe annet. Skal du ha noe mindre plasskrevende å ta med hjem, finnes andre alternativer i souvenirer fra Tyrkia.