Kom hit med sjalet allerede på hodet, ikke i vesken. Det er den ene forskjellen som betyr mest mellom Eyüp Sultan og moskeene i gamlebyen, og den sier alt om hva slags sted dette er. I Sultanahmet er du en besøkende som får låne et skjørt ved døren. Her er du gjest i noe som pågår, sammen med folk som har reist langt for å be en bestemt bønn på et bestemt sted.
Anlegget ligger ved enden av Det gylne horn, utenfor de gamle bymurene, en drøy halvtime fra sentrum. Det er ingen turistattraksjon som har fått religiøst innhold i tillegg. Det er motsatt.
Hvorfor stedet er hellig
Ebû Eyyûb el-Ensârî var en av profeten Muhammeds følgesvenner, i tradisjonen omtalt som hans fanebærer, og han huset profeten i Medina. Som gammel mann fulgte han en arabisk hær som beleiret Konstantinopel på 600-tallet, og han døde under den beleiringen. Han ble gravlagt utenfor murene, og graven ble stående der i århundrer mens byen fortsatt var bysantinsk.
Da Mehmet 2. tok byen i 1453, skal graven ha blitt gjenfunnet, og sultanen lot bygge en moské over den. Det ble det første store osmanske moskéanlegget i Istanbul, reist rett etter erobringen og utenfor selve byen, som en markering av at det nye riket hadde et helligsted her. Bygget du ser i dag er stort sett fra rundt år 1800, da sultan Selim 3. lot det rive og reise på nytt etter jordskjelvskader, og det forklarer den lyse, nesten barokke stilen inne.
Stedet regnes som det helligste islamske pilegrimsmålet i Tyrkia. Det ga det også en politisk rolle: hver ny sultan ble spent med sverdet her ved tronskiftet, en seremoni som tilsvarte en kroning, og han kom sjøveien opp Det gylne horn for å gjøre det. Hvor sentralt religionen står i landet ellers, og hvor mye det varierer, står i islam i Tyrkia.
Slik oppfører du deg her
De vanlige reglene for moskébesøk gjelder, men de håndheves i praksis strengere, og forventningene starter tidligere.
- Kvinner dekker håret allerede i gårdsrommet, ikke først i døren. Menn i shorts bør skifte før de kommer. Det finnes ikke noe systematisk utlån av plagg slik de store turistmoskeene har, og mer om hva som passer hvor står i kleskode i Tyrkia.
- Selve graven ligger i et eget mausoleum ved siden av bønnehallen. Der er det egne innganger og egne køer for menn og kvinner, og du går forbi et gittervindu med graven bak. Folk stanser, holder hendene opp og ber. Noen gråter. Du går forbi i samme tempo som køen, uten å stoppe midt i den.
- Ikke fotografer mennesker som ber, og ikke ta bilde av deg selv foran gravvinduet. Det er den ene tingen som virkelig irriterer folk her.
- Telefonen på lydløs, og gå aldri mellom en som ber og veggen han vender mot.
- Fredag midt på dagen og under religiøse høytider er anlegget fullt, og det er feil tidspunkt for et første besøk. Under ramadan er kveldene tettpakket, og da er det til gjengjeld noe helt annet å se.
Det du faktisk ser
Det indre gårdsrommet er lite og kjølig, med et enormt platantre i midten og duer overalt. Veggene på vei inn mot mausoleet er kledd med fliser, og de eldste av dem er blant de fineste eksemplene på tyrkisk keramikk du kan se uten billett. Bønnehallen innenfor er lys og lav sammenlignet med de store kuppelmoskeene, med marmor og forgylning fra ombyggingen for to hundre år siden.
Rundt anlegget ligger en hel bydel som lever av det: butikker med bønnekjeder, parfymeoljer, hodeplagg, dadler og religiøse bøker. Kvinner selger fuglefrø i små papirkremmerhus, og barn kaster det til duene på plassen. Det er også her du oftest ser tiggere, og de er påtrengende på en helt annen måte enn i turiststrøkene.
To ting skjer nesten hver helg. Det ene er omskjæringsfeiringer: gutter i hvite satengdrakter med kappe, fjærprydet hue og septer, ført rundt av familien før eller etter selve seremonien. Det andre er bryllupsfølger som kommer hit for å be og bli fotografert. Begge deler er private familiebegivenheter som foregår i det offentlige rom. Se på, smil, men ikke gå inn i bildet med kamera.
Det koster ingenting å komme inn, verken i moskeen eller i mausoleet, og det finnes ingen billettluke å stå i. Til gjengjeld er det åpningstidene til bønnen som styrer alt: rundt hver av de fem daglige bønnene stanser gjennomgangen i noen minutter, og mausoleet stenger tidligere på kvelden enn moskeen. Den rolige tiden er formiddagen tidlig i uken. Da kan du gå gjennom hele anlegget på tjue minutter uten kø.
Gravlunden opp bakken
Bak moskeen stiger en av byens største og eldste gravlunder oppover åssiden. Å ligge nær helgenens grav har vært ettertraktet i århundrer, og resultatet er en hel skog av osmanske gravstøtter, tett i tett, mange av dem skjeve.
Det er verdt å bruke ti minutter på å lese dem. På mannsgravene sitter det en steinhugget hodeplagg på toppen av støtten, og formen på den forteller hvilken rang og hvilket embete den døde hadde: turban, fez, dervisjhatt, militær hodepryd. Kvinnegravene har blomsterornamenter i stedet, og antallet blomster kunne vise antall barn. Dette er en gravskikk som forsvant med republikken, og gravlunden i Eyüpsultan er det beste stedet i landet å se den samlet.
Taubanen og Pierre Loti-høyden
Fra bunnen av gravlunden går en taubane opp til toppen av åsen. Den tar noen minutter, du betaler med İstanbulkart, og det er kø på ettermiddagene i helgene. Alternativet er å gå opp gjennom gravlunden, en snau halvtime i stigning på gruslagte stier og trapper. Den turen er den egentlige opplevelsen, og de aller fleste velger den bort.
Pierre Loti var pseudonymet til den franske marineoffiseren og forfatteren Julien Viaud, som bodde i byen på 1870-tallet og skrev romanen Aziyadé derfra. Han skal ha sittet i et kaffehus her oppe. Kafeen som i dag bærer navnet hans, er en kommersiell tehage som lever godt på den historien, og prisene på et glass te er flere ganger det du betaler nede i bakken. Utsikten er til gjengjeld ekte nok: hele Det gylne horn i lengderetningen, med gamlebyens silhuett i enden og gravlunden fallende ned foran deg.
Vil du sitte lenger og betale mindre, ligger det flere vanlige tehager langs kanten av åsen noen hundre meter unna, med samme utsikt og uten kø. Hvordan en tyrkisk tehage fungerer, og hvorfor den er det billigste møbelet i landet, står i kaffehus og tehus.
Hit, og videre
Trikkelinjen T5 går langs nordsiden av Det gylne horn fra Eminönü og stopper rett ved moskeen. Det finnes også lokalferger opp Gullhornet, og de er den fineste innfarten, siden du kommer sjøveien slik sultanene gjorde. Med taxi tar det rundt tjue minutter fra gamlebyen når trafikken flyter.
Bydelen rundt heter Eyüpsultan etter moskeen og er en av byens mest konservative. Det betyr ikke at du er uvelkommen, snarere tvert imot, men det betyr at antrekket ditt legges merke til på gaten og ikke bare i moskeen, og at det er tynt med steder som serverer alkohol. Langs vannet like ved ligger en park med en modellby i miniatyr som fungerer godt hvis du har barn med, og en gammel fabrikkbygning som i dag brukes til utstillinger.
Samme trikk tar deg til Balat og Fener på veien tilbake, og oppe i bakken mellom dem ligger Chora-kirken med sine mosaikker. Tre stopp på samme akse, og ingen av dem er i turistsentrum.
De fleste gjør dette i feil rekkefølge. De tar taubanen opp, drikker en dyr te, tar et bilde av utsikten og reiser igjen uten å ha vært inne i moskeen i det hele tatt. Snu på det: gå inn i anlegget først, mens du fortsatt har tålmodighet til å stå i køen ved graven, og la utsikten være det du gjør etterpå, når beina er slitne og teen smaker bedre uansett hva den koster.