På en helt vanlig gate i Istanbul kan du gå forbi en moské, en ølbar og en butikk som selger både rosenkranser og bikinier, på hundre meter. Det er ikke et paradoks noen der oppfatter som et problem. Tyrkia er et land med muslimsk flertall og en stat som er sekulær på papiret, og der religionen er både allestedsnærværende og styrt ovenfra.
Denne artikkelen forklarer hvordan det henger sammen. Den handler ikke om hva som er riktig eller galt, men om hva som faktisk er tilfelle, og om hva som er nyttig å vite når du er der.
Slik kom islam hit
Anatolia var kristent land i mange hundre år før det ble muslimsk. Vendepunktet regnes som slaget ved Manzikert nord for Van-sjøen i 1071, der seldsjukkiske styrker slo den bysantinske hæren og åpnet høylandet for tyrkisktalende nomader fra øst. Overgangen tok deretter århundrer, og den skjedde ikke først og fremst med sverd. Sufiske vandrepredikanter, skattefordeler for muslimer og giftermål gjorde jobben gradvis, og resultatet er en islam som fra starten hadde med seg lag av eldre anatolisk og sentralasiatisk tro.
Det ser du i arkitekturen. Den tidlige seldsjukkiske stilen, med portaler hogd i stein som blonder, finner du i Konya, Sivas og Erzurum. Den osmanske stilen med den store kuppelen og de tynne blyantminaretene kom senere, og den er et direkte svar på Hagia Sophia.
Hvem tror hva
De aller fleste tyrkere er muslimer, og flertallet er sunnier. De fleste sunnier i Tyrkia følger den hanafittiske rettsskolen, mens mange kurdere i sørøst følger den shafiittiske. I praksis merker du liten forskjell på dette som besøkende.
Den viktigste indre linjen går et annet sted: mellom sunnier og aleviter. Alevismen er en egen tradisjon med røtter i både shia-islam, sufisme og eldre anatolisk folketro. Aleviter ber ikke fem ganger daglig i moské. De samler seg i et cemevi, der menn og kvinner deltar sammen, der langhalsluttinstrumentet bağlama er sentralt og der ritualet cem inkluderer en dans som kalles semah. Mange aleviter faster ikke i ramadan slik sunniene gjør, men markerer i stedet tolv dager i muharrem-måneden, som avsluttes med å dele ut den søte grøten aşure.
Hvor mange aleviter det er, vet ingen sikkert. Anslagene spenner fra rundt ti til over tjue prosent av befolkningen, og det finnes ikke offisiell statistikk fordi religionstilhørighet ikke registreres på den måten lenger. Cemevi har heller ikke samme rettslige status som moskeer, og spørsmålet om det bør endres er en tilbakevendende politisk sak.
Sekularisme på tyrkisk
Sekularisme, laiklik, har stått i grunnloven siden 1937. Men det betyr noe annet enn i Norge eller Frankrike. Staten trakk seg ikke ut av religionen. Den tok kontroll over den.
Organet som gjør jobben heter Diyanet, presidentskapet for religiøse anliggender, opprettet i 1924. Diyanet ansetter og lønner imamene, drifter titusenvis av moskeer, skriver fredagsprekenen som leses opp i hele landet samme dag, driver en rådgivningslinje for religiøse spørsmål og har ansvar for organiseringen av pilegrimsreisen til Mekka. En imam i Tyrkia er med andre ord en statstjenestemann.
Religionsundervisning er obligatorisk i offentlig skole fra barneskolen, med fritak for elever fra ikke-muslimske minoriteter. Ved siden av vanlige skoler finnes imam hatip-skolene, som opprinnelig skulle utdanne religiøst personell og i dag fungerer som et parallelt skoleløp med utvidet religionsfag. Antallet slike skoler har vokst mye siden 2000-tallet, og det er et av temaene folk er mest uenige om.
Historien om skautet illustrerer hvor tett religion og politikk henger sammen her. I flere tiår var det forbudt å bruke hodeplagg ved universiteter og i offentlige stillinger, håndhevet med utvisning av studenter og oppsigelser. Forbudet ble gradvis avviklet fra rundt 2010 og er nå borte. Begge fasene ble opplevd som overgrep av hver sin halvdel av befolkningen, og det forklarer noe av temperaturen i debatten. Som besøkende ser du bare resultatet: kvinner med og uten skaut side om side, i samme kø, på samme buss.
Hvor religiøst er landet egentlig?
Svaret avhenger helt av hvor du står. I en kystby på Egeerhavet kan du tilbringe en uke uten å se noen be. I en småby i Sentral-Anatolia fylles moskeen ved hver bønn, og alkohol er vanskelig å oppdrive.
Noen grove linjer holder likevel:
- Nesten alle regner seg som muslimer, også de som aldri ber.
- Langt flere faster i ramadan enn som ber fem ganger daglig.
- Skaut er utbredt, men slett ikke universelt. Andelen varierer mye mellom regioner, generasjoner og bymiljøer, og har vært et politisk stridstema i flere tiår.
- Alkohol er lovlig, selges i butikk og på restaurant, og forbruket per innbygger er blant de laveste i Europa. Reglene og avgiftene har strammet seg til, og det står mer om det i artikkelen om alkoholregler i Tyrkia.
- Folketro lever ved siden av det formelle: folk binder tøystrimler på trær ved helgengraver, ber ved türbe og henger opp blått glass mot det onde øyet.
Fredag, bønn og moskeen
Bønn fem ganger i døgnet kunngjøres fra minaretene. Hva som ropes ut, når det kommer og hvorfor tidspunktene flytter seg gjennom året, står i artikkelen om bønneropet.
Fredag er ikke fridag i Tyrkia, men fredagsbønnen midt på dagen er den ene i uken som samler mange menn. Rundt store moskeer fylles fortauene med bønnetepper, gatene sperres i en halvtime, og småbutikker i nabolaget kan stenge kort. Vil du inn i en moské, må du unngå akkurat dette tidsrommet. Ellers er nesten alle moskeer åpne for besøkende hele dagen, gratis, også de mest kjente. Hvordan du kler deg og oppfører deg, står i moskébesøk, og de generelle kleskodene finner du under kleskode i Tyrkia.
Vil du se den mest imponerende varianten, er Süleymaniye-moskeen et bedre valg enn Den blå moské. Den er større, roligere og fortsatt en levende bydelsmoské med kirkegård, skoler og suppekjøkken rundt.
Sufismen og Mevlana
Dervisjordenene ble forbudt i 1925, og lokalene deres stengt. Likevel er den mest besøkte religiøse bygningen i landet et sufi-anlegg: mausoleet til Mevlana Celaleddin Rumi i Konya, med den grønne, riflede kuppelen. Rumi var 1200-tallets store mystiker og poet, og graven hans besøkes av millioner hvert år, både av troende og av turister.
Mevlevi-ordenen, dervisjene som snurrer, eksisterer i dag formelt som kulturell virksomhet. Du kan se seremonien flere steder, og kvaliteten varierer voldsomt: den ekte varianten er en gudstjeneste som tar over en time, mens hotellversjonen er ti minutter mellom forrettene. Den store markeringen er Şeb-i Arus i Konya rundt 17. desember, årsdagen for Rumis død, som han selv kalte bryllupsnatten fordi han da ble forent med Gud.
De andre trossamfunnene
Kristne og jøder utgjør i dag godt under én prosent av befolkningen, men institusjonene deres er gamle og fortsatt i drift. Det økumeniske patriarkatet for den greskortodokse kirken ligger i Fener i Istanbul. Den armenske kirken har eget patriarkat i samme by. Rundt Mardin i sørøst finner du syrisk-ortodokse klostre som Deyrulzafaran og Mor Gabriel, der liturgien fortsatt synges på et arameisk språk. Den jødiske menigheten i Istanbul teller noen tusen og har flere synagoger i bruk, blant dem Neve Shalom i Galata.
Rammene er trange. Presteseminaret på Heybeliada utenfor Istanbul har vært stengt siden 1971, slik at den greskortodokse kirken ikke kan utdanne prester i landet, og spørsmålet om gjenåpning kommer opp med jevne mellomrom.
For kristne besøkende finnes det samtidig en rekke pilegrimsmål: huset som tilskrives jomfru Maria over Efesos, kirken til Sankt Nikolas i Demre på Middelhavskysten, og de sju menighetene fra Johannes' åpenbaring, som alle lå i dagens Tyrkia.
Slik oppfører du deg
Det skal lite til. Noen enkle regler dekker det meste:
- Kle deg dekket til når du går inn i en moské, og ta av skoene. Kvinner dekker håret. Skjerf lånes ut ved inngangen.
- Ikke fotografer folk som ber, i hvert fall ikke på nært hold.
- Går du inn mens bønnen pågår, hold deg bakerst og vær stille. Eller kom tilbake om tjue minutter.
- I ramadan er det fint å la være å spise demonstrativt på gaten midt på dagen i konservative områder. På kysten spiller det ingen rolle.
- Svar høflig på religiøse fraser. «İnşallah» og «maşallah» brukes hele tiden, også av folk som ikke er spesielt troende, og betyr omtrent «får håpe det» og «så fint».
- Ikke start diskusjoner om religion med folk du nettopp har møtt. Blir du spurt hva du tror på, er det som regel nysgjerrighet, ikke misjonering.