Snu arket. Er baksiden helt hvit, er det et trykk. Ekte ebru trekker litt gjennom papiret, så mønsteret skal skimtes svakt på motsatt side. Det er den raskeste testen som finnes, og den koster deg to sekunder i butikken.
Ebru og hat, marmorering og kalligrafi, er de to osmanske håndverkene som har best overlevelse i dagens Tyrkia. Begge læres fortsatt bort etter en mester og elev-modell som er flere hundre år gammel, og begge selges i tusenvis av kopier til folk som tror de har kjøpt originalen. Her er hva de er, hvor du ser dem bli laget, og hva du skal se etter.
Hat: den osmanske kalligrafien
Osmanerne skrev tyrkisk med arabisk skrift helt til alfabetreformen i 1928. I den arabiske skriftkulturen kunne man ikke avbilde det hellige, og den kunstneriske energien gikk i stedet inn i selve bokstavene. Resultatet ble et fag med regler like strenge som i klassisk musikk. Et gammelt uttrykk sier at Koranen ble åpenbart i Mekka, resitert i Kairo og skrevet i Istanbul.
Skriftartene har egne navn og egne bruksområder. Sülüs er den store, høytidelige skriften du ser på moskévegger. Nesih er den lille, jevne som hele bøker ble skrevet i. Talik heller mot høyre og brukes i poesi. Divani er den tette, sammenslyngede skriften fra hoffkansellet, laget slik at ingenting kunne føyes til i etterkant.
Verktøyet er en rørpenn, kamış, skåret skrått i tuppen. Blekket lages av sot og gummi arabicum. Papiret er behandlet med en blanding av eggehvite og stivelse og deretter polert med en agatstein til det er glatt som glass, slik at pennen glir og feil kan skrapes bort. Denne behandlingen heter aher, og den er grunnen til at gamle kalligrafiark har en svak glans.
Utdanningen er fortsatt personlig. Eleven kopierer mesterens forelegg i årevis, og får til slutt en icazet, en tillatelse til å signere eget arbeid. Signaturen, ketebe, står nederst med navn og årstall. Har et kalligrafiblad ingen signatur, er det enten en øvelse, en kopi eller et trykk.
Ebru: å male på vann
Ebru er å male på vann og løfte bildet over på papir. Vannet i det grunne karet er tyknet med et plantestoff, kitre, til det har konsistens som tynn saus. Fargene er mineralpigmenter revet med oksegalle, som gjør at de flyter utover på overflaten i stedet for å synke.
Kunstneren drypper farge fra en børste av hestehår og en pinne av nyperose, farge på farge, og drar deretter i overflaten med en syl eller en kam. Til slutt legges arket forsiktig ned på vannet, får ligge noen sekunder, og trekkes av over kanten på karet. Mønsteret sitter på papiret. Vannet er tomt, og neste ark blir aldri helt likt.
Grunnmønsteret heter battal og ser ut som stein. Drar du kammen gjennom, får du taraklı. Bølgene som ligner sjal heter şal, og de tette virvlene bülbül yuvası, nattergalreiret. Den blomstrete varianten med tulipaner, nelliker og valmuer er nyere enn de andre og forbindes med Necmeddin Okyay, som utviklet den i første halvdel av 1900-tallet.
Ebru ble ført opp på UNESCOs liste over immateriell kulturarv i 2014. Den osmanske kalligrafien kom på den samme listen noen år senere. Begge deler har gitt håndverkene et løft i status og flere kursdeltakere.
Hvor du kan se det bli laget
Kalligrafi ser du best som ferdig arbeid. Går du inn i Hagia Sophia, henger det åtte enorme runde medaljonger med navnene på Gud, profeten og de første kalifene. De er skrevet på 1800-tallet av Kazasker Mustafa İzzet Efendi og regnes som noe av det største som er laget i faget. Kuppelinnskriftene i Süleymaniye-moskeen hører til samme klasse. På Topkapi-palasset ser du sultanenes tuğra, det sammenslyngede monogrammet som fungerte som signatur på alt fra fredsavtaler til byggeoppdrag.
Museet for tyrkisk og islamsk kunst ved Sultanahmet har en samling håndskrifter og kalligrafiblader som er verdt en time selv om du ikke leser arabisk. Sabancı-museet i Emirgan lenger nord langs Bosporos har en annen god samling.
Ebru ser du derimot bli laget. Verksteder og kursrom finnes i de gamle medresene rundt Sultanahmet, i gatene bak Grand Bazaar og i kulturhusene i de fleste større byer. Kommunene i Istanbul driver gratis kurs i tradisjonelle håndverk for innbyggerne, og en del av verkstedene tar imot besøkende mot betaling for en demonstrasjon eller en times prøvetime. Prisen for å lage sitt eget ark er lav, og arket tørker mens du drikker te. Steder åpner og stenger, så spør på hotellet eller i turistinformasjonen hva som er i drift akkurat nå.
Ekte eller trykk
Turistgatene er fulle av maskintrykte ebru-motiver på papir, lerret og magneter. Det er ikke svindel så lenge prisen står i forhold, men du bør vite hva du får. Sjekklisten:
- Baksiden. Ekte ebru skinner svakt gjennom. Trykk har hvit bakside.
- To like. Ligger det femten identiske ark i bunken, er ingen av dem håndlaget. Hvert eneste ekte ark er unikt.
- Overflaten. Hold arket på skrå mot lyset. Pigmentet ligger oppå papiret og gir en helt svak struktur. Et trykk er flatt, og under lupe ser du rasterprikker.
- Kantene. Håndlagde ark har ofte en ujevn kant og av og til et fingeravtrykk der arket ble løftet av vannet. Papiret er gjerne litt bølget etter å ha vært vått.
For kalligrafi er ketebe-signaturen det viktigste tegnet, sammen med blekket: en skarpt skåret rørpenn gir markerte overganger mellom tykke og tynne streker, og blekket varierer i tetthet gjennom strøket. Er det gullbelegg, er ekte bladgull litt ujevnt og har en dyp, polert glans, mens gullmaling er flat og jevn. Et signert arbeid fra en kalligraf med icazet koster hundrevis av euro og oppover. Er prisen på nivå med en middag, er det et trykk.
To ting før du betaler
Be om kvittering, fatura. Den trenger du både hvis noe skal reklameres og hvis du blir spurt i tollen.
Og vær forsiktig med alt som ser gammelt ut. Tyrkia har strenge regler mot utførsel av antikviteter, og et løsrevet blad fra en gammel koran eller et innrammet panel med patina kan falle inn under dem. Straffene er reelle, og unnskyldningen om at du ikke visste holder ikke i lufthavnen. Skal du kjøpe noe som kan være gammelt, må selgeren skaffe dokumentasjon fra museumsmyndighetene. Mer om regelverket står i toll og innførsel til Tyrkia, og om ekthet generelt i ekte vare eller kopi.
Ferske ark og nye arbeider er derimot uproblematiske. Legg dem flatt mellom to stive papper i kofferten, ikke rullet, så kommer de hjem uten brett. Andre håndverk det er verdt å bruke plass på finner du i tyrkisk keramikk og Iznik-flisene og teppeveving i Tyrkia.