Femti meter fra inngangen til Topkapi-palasset, der køen kan gå i sikksakk gjennom hele forgården, ligger et museum du som regel går rett inn i. Det er den beste bytten du kan gjøre i Sultanahmet: femten minutter unna trengselen står gjenstander som ville vært hovedattraksjonen i de fleste europeiske hovedsteder.
Museet er egentlig tre bygninger rundt en gårdsplass med søylestumper, sarkofaglokk og en kafé under trærne. Hovedbygningen fra 1890-årene er den store. Ved siden av ligger et mindre museum for den gamle Orienten, og på den tredje siden et osmansk lysthus i fliser fra 1470-årene, blant de eldste sivile byggene som står i byen.
Aleksandersarkofagen
Én gjenstand alene er verdt turen. Aleksandersarkofagen er en marmorkiste på størrelse med et lite hus, dekket av relieffer der grekere og persere kjemper i et virvar av hester, spyd og kropper. Den er hugget mot slutten av 300-tallet før vår tidsregning, og detaljnivået er slik at du ser årer på hestebein og folder i klesdrakter.
Navnet er misvisende. Aleksander den store er avbildet på den, men han lå aldri i den; kisten ble etter alt å dømme laget for en konge i Sidon i dagens Libanon. Det interessante er noe annet: på flere av figurene er det bevart rester av den opprinnelige bemalingen, i rødt, gult og blått. Antikken var ikke hvit marmor. Den var malt i sterke farger, og her ser du beviset med egne øyne.
I samme sal står flere sarkofager fra det samme gravfunnet, blant dem en med sørgende kvinner mellom søylene, hver med sitt uttrykk. Alt sammen ble gravd ut på 1880-tallet av Osman Hamdi Bey, maler, arkeolog og museets første direktør, og fraktet hit sjøveien. Han er også grunnen til at Tyrkia i det hele tatt fikk et lovverk som stanset den frie utførselen av oldsaker.
Fredsavtalen fra Kadesh
I bygningen for den gamle Orienten ligger en leirtavle på størrelse med en håndflate, dekket av kileskrift. Den er en av kopiene av avtalen mellom farao Ramses II og hettitterkongen Hattusili III, inngått rundt 1259 før vår tidsregning etter slaget ved Kadesh. Det regnes som den eldste bevarte fredsavtalen mellom to stater, med grensebestemmelser, gjensidig forsvarsplikt og utlevering av flyktninger.
Avtalen ble skrevet på akkadisk, tidens diplomatspråk, og en gjengivelse av teksten henger i FN-bygningen i New York. Hettitterne selv holdt til i det sentrale Anatolia, og hvis du blir nysgjerrig, står historien deres i artikkelen om hettittene.
I samme avdeling finner du glaserte murpaneler med løver og fabeldyr fra Babylon, i blått og gult, og noen av de eldste skriftfunnene som finnes. Denne bygningen er liten og går fort, men den er tett i tett med ting det står om i lærebøker.
Istanbul gjennom tidene
Hovedbygningen har en avdeling om selve byen, og den er nyttig å ta før du går rundt i resten av gamlebyen. Her ligger blant annet et parti av lenken som ble spent over Gullhornet for å stenge innseilingen, og slangehodet som en gang satt på toppen av den bronsesøylen som fortsatt står på Hippodromen.
Ellers er samlingen full av gresk og romersk skulptur fra hele Anatolia, gravsteiner, mynter og keramikk. Flisepaviljongen har osmansk keramikk, og du bør gå innom hvis tyrkisk keramikk og Iznik-flisene interesserer deg. Fargene i de eldste flisene er dypere enn i noe du får kjøpt i basaren i dag.
Bygningen i seg selv er verdt et blikk. Den ble tegnet i nyklassisk stil på slutten av 1800-tallet, med søylefasade og høye saler, nettopp fordi museet skulle se ut som museene i Wien og Paris. Det var en politisk markering like mye som en arkitektonisk: Det osmanske riket skulle vise at det tok vare på fortiden sin selv, i stedet for å se den bli fraktet ut av landet i kasser.
Praktisk
Museet ligger i den nedre delen av Topkapi-området, mellom Gülhane-parken og den første palassgården. Du kommer inn både fra parken og fra gården, og T1-trikken stopper ved Gülhane.
- Tid: sett av to til tre timer. Skal du lese tekstene, blir det mer. Det er kafé i hagen, og benker i skyggen.
- Kø: som regel ingen, eller kort. Det er museets store fordel i et strøk der alt annet har ventetid.
- Billett: egen billett, men museet inngår også i de vanlige museumsordningene. Se museumskort og billetter før du kjøper i luken.
- Stengte saler: deler av hovedbygningen har vært under ombygging over flere år, og enkelte avdelinger kan være stengt uten forvarsel. Det er den ene tingen som kan skuffe.
Det siste punktet er verdt å ta på alvor. Kommer du hit utelukkende for én bestemt gjenstand, bør du sjekke på forhånd at avdelingen er åpen.
Museet er dessuten den beste redningen Sultanahmet har på en regnværsdag, og Istanbul har mange av dem fra november til mars. Da er du innendørs i flere timer, salene er halvtomme, og du slipper å stå i en kø ute i vinden. Det er også et av få steder i strøket der barn kan gå fritt uten at du må passe på trafikk.
Hva du kombinerer det med
Museet ligger så tett på alt annet i Sultanahmet at det nesten planlegger seg selv. Den vanlige rekkefølgen er Hagia Sophia tidlig på morgenen, Topkapi før det blir fullt, og museet etterpå når beina begynner å bli slitne og du trenger skygge og sitteplasser.
En annen løsning er å snu på det: gå i museet først. Da har du sett hva som lå i bakken under byen før du går rundt oppå den, og både Romerriket og Bysants og resten av attraksjonene i Istanbul gir mer mening etterpå. Gülhane-parken rett utenfor porten er dessuten det nærmeste stedet i gamlebyen der du kan sette deg ned uten å kjøpe noe.