Tell portrettene en helt vanlig formiddag i Tyrkia. Ett bak kassa i bakeriet, ett over tavla i klasserommet du går forbi, ett i resepsjonen på hotellet, ett i bussens frontrute, ett på en flaggstangsokkel i rundkjøringen. Samme mann, som regel i smoking eller uniform, ofte med blikket vendt litt oppover. Etter et par dager slutter du å legge merke til dem, og det er kanskje selve poenget.
Denne artikkelen handler om det Mustafa Kemal Atatürk etterlot seg og som du støter på hver dag som besøkende: bildet, datoene, bokstavene på skiltene og minuttet i november da et helt land står stille. Livet hans, frigjøringskrigen og hvordan republikken ble til, står i Atatürk og republikken.
Hvorfor bildet henger overalt
Delvis fordi det er pålagt. Offentlige kontorer, skoler og rettssaler har portrett av presidenten som grunnla staten, og en egen lov fra 1951 gjør det straffbart å fornærme Atatürks minne eller ødelegge statuer og bilder av ham. Loven brukes fortsatt.
Men mesteparten er frivillig. Butikkeieren henger opp bildet fordi han vil, ikke fordi noen har bedt om det. Underskriften hans, en skrå, sammenhengende signatur, er blitt et grafisk merke i seg selv: du ser den som klistremerke i bilvinduer, som anheng i gullbutikker, som brodering på jakker og som tatovering. I fjellsidene langs veiene ligger sitater lagt ut i hvit kalkstein, store nok til å leses fra bilen.
Hver by har minst én statue og minst én Atatürk-gate. Flyplassen på europeisk side av Istanbul bærer navnet hans, det samme gjør skoger, demninger, idrettsanlegg og kulturhus. Du kommer ikke unna ham, og det er ingen som prøver å gjøre det.
Reformene du tar på uten å tenke over det
Mellom 1922 og 1938 ble landet bygget om i høyt tempo. Det meste av det er i dag så innarbeidet at tyrkere flest ikke tenker på det som reformer i det hele tatt. For deg som tilreisende er flere av dem direkte praktiske.
| Reformen | Hva du merker i dag |
|---|---|
| Latinsk alfabet, 1928 | Du kan lese tyrkiske skilt høyt og bli forstått. Alfabetet ble laget for tyrkisk lyd for lyd, og du trenger bare å lære noen få nye bokstaver, som ç, ş, ğ, ı og ö. |
| Etternavnslov, 1934 | Tyrkiske etternavn er ord med betydning: jern, stål, fjell, ekte tyrker. Familier valgte dem selv da loven kom, og derfor er de ofte optimistiske. |
| Kalender og klokke, fra 1926 | Samme kalender og samme timeregning som i Norge. Ingen omregning, ingen forvirring om datoer. |
| Mål og vekt, tidlig på 1930-tallet | Alt selges i kilo, liter og meter. Du slipper lokale gamle enheter på markedet. |
| Fridagen flyttet til søndag | Helgen ligger der du er vant til at den ligger. Fredag er vanlig arbeidsdag. |
| Sivillovbok, 1926 | Borgerlig vielse er den eneste juridisk gyldige. Flerkoneri er forbudt, og arveretten er lik. |
| Stemmerett for kvinner, 1930 og 1934 | Kvinner stemte i kommunevalg fra 1930 og i nasjonale valg fra 1934, og de første kvinnelige representantene tok plass i nasjonalforsamlingen i 1935. |
| Hattloven, 1925 | Fez er borte fra gatebildet. Den du ser på hodet til en servitør i gamlebyen, er et kostyme for turister. |
Alfabetet er det du får mest igjen for. Har du ti minutter på flyet, får du de nye bokstavene i tyrkisk uttale.
Datoene som styrer kalenderen
Fire av Tyrkias nasjonale fridager er knyttet til ham eller til republikken han grunnla. De er verdt å kjenne til, for da er offentlige kontorer stengt, veiene fulle og hotellene på kysten dyrere.
- 23. april – dagen den nye nasjonalforsamlingen åpnet i Ankara i 1920. Den er også barnas dag, med opptog, skoleforestillinger og barn som symbolsk overtar offentlige verv for en dag.
- 19. mai – dagen han gikk i land i Samsun i 1919. Markeres som ungdommens og idrettens dag, med oppvisninger på stadion.
- 30. august – seiersdagen, til minne om det avgjørende slaget i 1922. Militærparader.
- 29. oktober – republikkens dag, utropelsen i 1923. Den største av dem: flagg på hver balkong, fakkeltog og fyrverkeri i de store byene.
Disse ligger fast i kalenderen, i motsetning til de religiøse høytidene som flytter seg hvert år. Oversikten over begge deler står under religiøse og nasjonale høytider.
10. november klokken 09.05
Han døde i Dolmabahçe-palasset i Istanbul om morgenen 10. november 1938, 57 år gammel. Klokken var fem over ni.
Hvert år på samme dato og samme klokkeslett går sirenene over hele landet. Trafikken stanser midt i gaten, sjåfører går ut av bilene og stiller seg ved siden av dem, folk reiser seg i kontorlandskap og i kaféer, og det er stille i ett minutt. Det har skjedd hvert år siden 1938. Ser du det for første gang, er det et sterkt syn, uansett hva du måtte mene om mannen.
Dagen er ikke offisiell fridag. Butikkene er åpne, men konserter og festarrangementer avlyses eller flyttes, musikk skrus ned i offentlige rom, og flaggene går på halv stang. Er du på reise akkurat da, la være å planlegge noe som krever bevegelse mellom 09.00 og 09.10.
Stedene der arven er fysisk
Anıtkabir i Ankara er hovedstedet: en søylehall på en høyde over byen, med en løvevei opp til plassen foran og et stort museum under. Det er gratis, det tar to til tre timer, og vaktskiftet skjer på timen. Kle deg som til en begravelse og hold stemmen nede. For mange tyrkere er dette et pilegrimsmål, ikke en severdighet.
I Dolmabahçe-palasset er rommet han døde i en del av omvisningen. Sengen er dekket med et flagg, og klokkene i palasset står på 09.05. Guidene senker stemmen når de kommer dit.
Rundt Ulus i Ankara ligger de to bygningene som huset den første nasjonalforsamlingen, begge museer i dag, og kvartalene rundt er fulle av statsarkitektur fra 1920- og 30-tallet i en tung, streng stil. Kommer du fra Istanbul, virker Ankara nøkternt og litt grått. Det er tilsiktet. Over Trabzon står i tillegg en hvit villa i en hage, Atatürk Köşkü, der han bodde under besøk i byen, og som i dag er museum med utsikt over Svartehavet.
En arv det er uenighet om
Ideologien som ble formulert rundt ham, kalles kemalisme og oppsummeres i seks prinsipper, de såkalte seks pilene, som fortsatt er emblemet til partiet han grunnla. Republikk, nasjonalisme, folkestyre, statlig styring av økonomien, sekularisme og reform.
Hvordan disse skal tolkes i dag, og hvor mye vekt man skal legge på prisen reformene hadde kontra resultatet av dem, er en av de virkelige politiske skillelinjene i Tyrkia. Du vil høre ulike versjoner avhengig av hvem du snakker med, og de er begge oppriktige. Selve personen er derimot noe nær et felles referansepunkt: også folk som er sterkt uenige om alt annet, snakker respektfullt om ham. Hvordan denne debatten ser ut i dag, står under Tyrkia i dag.
Slik forholder du deg som besøkende
- Ikke vits om ham. Ironi faller ikke i god jord, heller ikke hos tyrkere som er kritiske til det meste annet.
- Ikke bruk portrettet, statuene eller flagget som rekvisitt i morsomme bilder.
- Blir du spurt hva du mener om ham, holder det å si at du synes historien er interessant. Du er ikke forpliktet til å ha en mening.
- Står folk stille rundt deg 10. november, still deg stille du også. Det koster ett minutt.